Da jeg jobbet med Premier League for TV 2 i noen år, møtte jeg mange engelske taxisjåfører. Noen gjorde mer inntrykk enn andre. Bryan fra Liverpool er nok den jeg tenker på oftest.

-Der Kaiser is my hero, sa Bryan på sin scouserdialekt. 

Han viste frem leggen sin, hvor han hadde en tatovering av emblemet til det tyske fotballforbundet.

Der Kaiser er Franz Beckenbauer, mangeårig kaptein på det vest-tyske fotballandslaget, som hadde en enorm status i den vestlige delen av Tyskland, da han spilte. I England var den ikke like stor. Tvert imot, egentlig. England er ikke det landet som er flinkest til å glemme og tilgi det som skjedde i 2. verdenskrig, i hvert fall den delen som skjedde på egen jord. De tabloide avisene i landet liker også å spille på det hver gang de to landene møtes i fotballkamp. 

“ACHTUNG! SURRENDER For you Fritz, ze Euro 96 Championship is over” stod det på forsiden av Daily Mirror da England skulle møte Tyskland i EM 1996, mens de hadde illustrert det hele med bilder av spillerne Paul Gascoigne og Stuart Pearce, og fotomanipulert noen gamle militærhjelmer oppå hodene deres. 

Men oppi dette var det altså en taxisjåfør fra Liverpool som elsket Tyskland over alt. Bryan var en ung fyr da han så på fotball-VM i 1974. Mens mange i fotballverdenen elsket Nederland og deres total-fotball, og de fleste engelskmenn som vanlig ønsket at alle andre enn tyskerne skulle vinne, jublet lille Bryan da Vest-Tyskland slo nederlenderne i VM-finalen. 

-Fra nå av heier jeg på Tyskland! fastlo den lille, jublende gutten. 

-Det kan du ikke gjøre! utbrøt en fortvilet far. 

-Hvorfor ikke?

-Vel…Hitler!

-Hitler, hvem er det? Jeg så ikke han spille utpå der i kveld?

Vise ord, fra en ung gutt, som en del år senere skulle bli taxisjåfør i England. Men den unge gutten visste så klart bare ikke hvem det var, det var ikke ment som en måte å si at det var på tide å komme seg videre, glemme krigen og fokusere på nåtiden og fremtiden. 

Men sånn er det, folk tolker ofte litt mer inn i ting folk sier, så de fremstår som klokere. Noen ganger kommer det også drosjesjåfører til gode. Drosjesjåfører har i det hele tatt en merkelig status. De kan skjelles ut som gruppe, men innimellom blir de fremstilt som en gjeng som innehar en helt spesiell visdom. Noen mener tydeligvis de er en slags folkets orakler, noen som man bør gå til hvordan om man lurer på hva folk virkelig mener. De møter hele tiden så mange mennesker med så mange forskjellige meninger, at de virkelig vet hva folk på gata og i drosjer, mener. Og heldigvis er det også som barn og fulle folk; de tør å si sannheten. 

Drosjesjåfører er så klart en såpass stor gruppe at de innehar få felles trekk, og er vanskelige å generalisere om. Men at de mye klokere enn andre, eller spesielt flinke til å la sine egne meninger bli et speil og smeltedigel av alle sine kunders meninger, er jeg ikke helt med på. 

Jeg skulle til Finch Farm, Evertons treningsanlegg en knapp halvtimes kjøring utafor Liverpool, og trengte en taxi for å komme meg dit. Først i taxikøen stod en drosje med en sjåfør som fulgte intenst med på noe som skjedde på en skjerm. Etter å ha banket på ruta hans, fikk jeg oppmerksomheten hans. 

– Kjenner du til skuespilleren Wesley Snipes, spurte han meg da jeg hadde satt meg ned og forklart hvor jeg skulle. Jeg bekreftet at jeg visste hvem han var, og han nikket mot skjermen han nettopp hadde sett på. 

– «They fucked with the wrong guy». Wow. Fucking brilliant. 

Han kjørte meg i retning Evertons treningsanlegg mens han uoppfordret forklarte detaljer om bygninger vi kjørte forbi, denne bygningen ble bygd på 1800-tallet, denne stod tom i mange år før en kineser kjøpte det opp, her gikk John Lennon på skole. Jeg følte jeg måtte si noe annet enn ok og jeg skjønner, så jeg sa at Liverpool vel var en veldig rik by før. 

– Å ja. På grunn av slavehandelen. Det var ille. Men på den annen side, uten slavehandelen hadde vi aldri hatt Wesley Snipes. 

Wesley. Foto: Nicolas Genin

Jeg prøvde å veie opp de to sidene av saken opp mot hverandre, da han kom opp med et argument til. 

– Eller Otis Redding.

Nærmere Finch Farm var det en periode ganske tett med fartsdumper, noe som fikk han til å banne. 

– Vet du hvorfor de har fartsdumper?

Jeg hadde forsåvidt en teori, men siden jeg tippet at det han skulle si kanskje ikke var “for å bedre trafikksikkerheten”, sa jeg nei. 

– For å komme over fartsdumpene sakker man farten. så kjører man fortere mellom dumpene igjen. Og da bruker man mer bensin. Det blir mer penger i avgifter til staten. 

Jeg så på han og nikket. Det var vrient å komme opp med et svar til denne teorien.

– Oh, ok, sa jeg.

Så om jeg ikke alltid blir slått i bakken av drosjesjåførers visdom, har jeg møtt mange som som er ærlige. Og åpne. Som da vi skulle til Melwood, Liverpools treningsanlegg, og ble plukket av en fyr på rundt 30 som hadde barbert hodet, og som viste seg å være veldig pratevillig. Han fortalte oss at Liverpools assistentmanager Sammy Lee var en fyr som ofte glemte igjen spillere på vei hjem fra bortekamper. Tidligere den høsten hadde det skjedd med Milan Jovanovic, som stod på flyplassen med bare euro i lomma, og uten en anelse om hvordan han skulle komme seg hjem. Vår sjåfør fikk i oppdrag å ta seg av vingen, og ble betalt av klubben da han kjørte han til Anfield.

Han kunne også fortelle om en profilert fotballspiller som han ofte kjørte rundt til prostituerte, om en annen spiller som hadde fått barn med ei jente ikke spesielt langt opp i tenårene, og om Napoli-fans han hadde skremt :

– I Liverpool bruker de ikke sånne kniver som dere har, sa han til sine italienske kunder.

– Ikke, hadde italienerne spurt.

– Nei, de bare skyter deg.

Det nærmeste jeg har kommet å komme inn i taxi-miljø var i Glasgow. Fotograf Ole Magnus hadde måtte kjøre en veldig lang tur en gang, og blitt kjent med Jim. Eller James. Folk brukte begge navnene på han, om hverandre. Veldig forvirrende. 

Han tok oss til et anlegg utafor Glasgow, hvor det var masse små kunstgressbaner ved siden av hverandre. Der var en gjeng med taxisjåfører samlet for å spille fotball, og banneordene kom ofte. Men selv om det for oss som en veldig hissig trening, sa de at det bare var sånn sjargongen var i Glasgow. Etter treninga intervjuet vi tre av dem om hvorfor det var sju managere i Premier League som var fra Glasgow. En av de stod under hele intervjuet med begge henda oppi shortsen. Han var rundt 55. Da vi var ferdig med intervjuet, strakk han fram hånda for å takke for praten. Fotograf Ole Magnus trakk seg tilbake, og latet som om han måtte filme det hele. Jeg kunne ikke la han henge, jeg måtte gi ham hånda. Jeg trykket den hardt, smilte og nikket, og følte at hånda mi praktisk var oppe i den svette shortsen hans.

Etter treninga kjørte Jim eller James oss til Gerry McCabe, assistentmangeren til Dunfermline, da han snudde seg mot oss.

– Jeg fikk nettopp en telefon fra en venn av Gerry, som sa kona hadde fått lagt nye kremfargede tepper i stua. Så det hadde vært fint om dere kunne ta av dere skoa når dere kom fram til Gerry. Gerry ville aldri spurt dere om det. Men hvis dere kunne gjort det, hadde det vært fint. 

– No problem, sa Ole Magnus.  

– Faktisk så er det veldig vanlig i Norge å ta av seg skoa når man kommer til folk. 

– Å? 

– Ja. Så det er ikke noe problem. No bother. 

Så om det ikke er alltid man tenker på det, kan drosjesjåfører være ganske sensitive folk. Også de som kanskje er store i kjeften og som virker breiale ved første øyekast. Som da vi ble kjørt gjennom et boligstrøk i Nord-London. 

– Skal dere til tattoo-sjappa?

Taxisjåføren så på oss i bakspeilet. Jeg forklarte at vi skulle litt lenger ned i gata, til en fyr som hadde så mye Arsenal-effekter at han hadde startet et slags museum oppe i andre etasje av huset sitt. Men vi hadde en avtale med tatovøren om et par uker. Jeg hadde ringt tatovøren tidligere i uka, og da sa jeg at jeg hadde hørt at han hadde tatovert et par av Tottenhams spillere. 

– Et par?! sa han og begynte og ramse opp de som var i Tottenham da, han hadde tatovert: Kyle Walker, Aaron Lennon, William Gallas, Tom Huddlestone, Jermain Defoe. 

– Og av de som har vært der før: Robbie Keane, Jermaine Jenas, Ledley King. Ja. Kanskje jeg har glemt noen. 

– Det er en del?

– Ja. Jack Wilshere er innom og.

Så når så mange fotballspillere tatoverer seg et sted, bør man kanskje regne med at han er ganske flink, de har tross alt råd til å betale for nesten hva som helst, og virker ganske så stolte av sine tatoveringer. Drosjesjåføren kunne bekrefte at han var dyktig. Sønnen hans hadde nettopp fått en tatovering der, etter å ha stått i kø i ni måneder. 

– Han er så bra at han kunne…han kunne tatovert trynet ditt på ræva mi, så flink er han. 

Drosjesjåføren så på oss igjen i speilet, og plutselig var han blitt flau. 

– Beklager, jeg skjønner ikke hvorfor jeg sa det. Jeg sier så mye rart om dagen, ifølge kona.

Vi prøvde å forklare at det ikke gjorde noe, men han virket fortsatt flau. 

– Jeg setter ting som skal i kjøleskapet inn i skapet, og gjør mye rart. Jeg skjønner ikke at jeg sa det.